Folk er patetiske feiginger

www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php


Artikkelen i VG forteller om en fullsatt T-banevogn hvor ingen løftet en finger for å få slutt på at en voksen mann, en far på 55, dengte løs på sin sønn. Sønnen var 4!!! år!

Gutten ville ikke sitte, så faren slang ham i gulvet og begynte å slå løs på ham.

Folk sitter og ser på og gjør ingen ting!


Bortsett fra Maria. Hun snakket til ham og fortalte ham at det er forbudt å mishandle barn. Da slo han henne.

Les artikkelen selv. Det er forferdelig! Jeg får så inderlig vondt av den bittelille gutten som må leve med en far som antakelig kommer til å ødelegge hele livet for ham.

Hva er det som gjør at man slår og sparker en fireåring? Jeg skjønner at man kan bli sliten både av lange arbeidsdager og ungemas - men hvis man har så lite selvkontroll og så mye sinne i seg at det går utover andre mennesker, det være seg barn eller voksne, så bør man i herrens navn ikke få gå løs.

Denne mannen får fire mdr inne. Fire måneder, så er han ute igjen!!

Jeg håper for denne lille gutten sin skyld at hun sørger for å få ny identitet og flytter til ukjent sted, så den lille gutten slipper å måtte ha en rett og slett forjævlig oppvekst. Barn skal ha trygghet, omsorg og kjærlighet. Ikke juling.

Desverre er det sånn at enkelte kvinnemennesker bare ikke klarer å passe på verken seg selv eller ungene sine, og de tilgir sine mishandlende ektemenn gang på gang, gjerne hele livet igjennom. Det er forsåvidt deres eget valg, men når det ødelegger livene til et ukjent antall barn, så er det faktisk ikke greit lenger.

Burde kanskje barnevernet fjerne barn som lever i slike forhold? Hvorfor melder ikke folk i fra? Barnevernet vet jo ikke mer enn de får beskjed om, men hvorfor får de ikke oftere beskjed?

Det er mange barn som lever med juling av foreldre, som vokser opp og blir ødelagte voksne - hvorfor har ikke noen grepet inn, tatt tak i det og reddet disse barna?

Folks feighet er patetisk, og den gjør meg eitrende forbannet. Flere burde bry seg. Og man bør legge fra seg tanken om at man ikke vil ødelegge for de voksne. Det handler ikke om det. Det handler om å stå med hendene i lomma og se at barn blir mishandlet.

Jeg tror faktisk at det er tanken på de voksne som kanskje mister barna sine (stakkars liksom) som gjør at man ikke bryr seg. Eller kanskje man blir redd for å bli uvenner med denne naboen som banker ungene sine. So what? Det er barns liv det er snakk om!

Så sitter man heller der, drikker kaffe med de andre naboene og synes felles synd på de stakkars ungene. Og da har man liksom gjort sitt. Man sitter der over kaffekoppen og synes at noen burde melde dem. Noen.

Det er ikke mye jeg forakter mer enn feighet, her i verden. Det måtte i såfall være mishandling av små barn.